hits

NYKOMMERE I MAVISEHIR

Tid!

Tid er en forunderlig ting - en uke kan virke som en evighet samtidig som om det føltes som om det var i går.

Helt avhengig av hvordan og hva man tenker på.

 

For meg er det helt uforståelig at jeg for nøyaktig ei uke siden kom hjem i heimen.

Det føles som om det var i går - samtidig som det virker som en evighet siden.

Men altså nøyaktig en uke i dag, forrige søndag låste jeg meg inn hjemme og sjanglet i seng etter en usedvanlig slitsom og litt trist tilbakereise etter 10 dager i Tyrkia.

 

Jeg reiste også denne gangen sammen med Laila, da vi samarbeider en del om diverse ting - og vi har noen planer på gang som også involverer Tyrkia.

Siden det ikke går direkte fly til Izmir utenom sesongen så fløy vi via Istanbul til Izmir.

 

Og fra flyplassen i Izmir så spleiset vi på leiebil som vi kunne ha de dagene vi skulle være i Mavisehir.

Dette gikk nesten bra det, en løshund som nesten satt i frontruta - det gikk bra.

MEN i Tyrkia kjører de som tyrkere, og akkurat da vi skulle svinge inn til leilighetskomplekset der vi bor - så smalt det.

 

Kom en bil bakfra i full fart og det eneste vi rakk og observere var en forferdelig tuting idet det smalt.

Men gudskjelov og takk, så ble ingen skadet.

Problemet var bare at tyrkeren kunne ikke engelsk - to politimenn som kom, kunne ikke engelsk - og vi kunne ikke tyrkisk.

Og da er det ikke veldig lett å skrive skademelding, skal du vite...........................

 

Men etter mye om og men, og en forbannet politimann senere så kom vi oss i seng.

Neste morgen da jeg skulle gå på den lokale kafeteriaen for å møte de andre til frokost så stod det ett kjent ansikt foran porten.

Det var ingen ringere enn vår venn fra kvelden før.

Han viste seg forøvrig å være en retskaffen og sindig tyrker, som ønsket å få orden på papirer o.l - så han fulgte meg på kafeteriaen og vi fikk bli litt bedre kjent med han.


Hva som skjer vet vi ikke enda i forbindelse med skyld - men en ting er sikkert, vi ble påkjørt av en som kom bakfra i det vi skulle svinge over veien.

Så eneste grunnen til at skylda blir lagt på oss er at vi var utlendinger - hvilket visst er ganske normal prosedyre i Tyrkia, men vi får sjå da.............................


Aisha - elskede lille - snuppete - gode Aisha, var ett nytt bekjentskap for meg.

Hun har også flyttet inn i der vi bor, samme bygg som meg - jeg har sett henne på bilder i hele sommer da, så visste om henne - men nå fikk jeg altså møte dette nydelige lille vesenet.

Og Aisha var med oss hele tiden de fire dagene vi var i Didim - på restaurant, kontorer og kjørte bil.

Riktig så trivelig liten jentunge.


Ett annet nytt bekjentskap var Tiger.

Han hadde mistet mammaen sin - da hun ble påkjørt av en bil, og de hyggelige mennesken som driver Hayleis Bay - den lokale kafeteriaen hadde tatt seg av han.

Nå er ikke jeg noe kattemenneske akkurat - men når de er så små at sossisene nesten er like store som kattene, ja da kan man ikke annet enn å elske dem.


Så som dere skjønner, starten på denne Tyrkia turen var begivenhets rik på flere måter.

Mange nye bekjentskaper, noen hyggeligere enn andre.

Altså, sjåføren var hyggelig nok han - men det hadde vært like greit om han ikke hadde TRUFFET oss.


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar